Lete etter mineraler? Slik går du frem

Mange ønsker å lete etter mineralressurser i Norge. Regelverket stiller klare krav til hvordan man må gå frem, forteller forsker Håvard Gautneb i NGU.

Utgangspunktet for undersøkelser er gjerne det vi kaller en mineralregistrering – det vil si et område med en anrikning av et visst mineral utover det vanlige, forteller Gautneb. 
    – Det kan typisk være et område med noe større forekomst av jern, kobber eller andre mineraler enn det som er typisk for landet som helhet, og Gautneb sammenligner det med et område i skogen der det er mer vanlig å finne kantareller enn andre steder i den samme skogen.
    – En mineralforekomst har vi der tonnasje og gehalt er definert, altså der vi vet mer om hvor mye av det aktuelle mineralet som finnes. Registrering er altså et lavere kunnskapsnivå enn forekomst. Midt imellom har vi det vi kaller et mineralprospekt, som innebærer flere registreringer i et område, men der det ikke er utarbeidet noen tonnasje, sier Gautneb.
    Når for eksempel et gruveselskap skal begynne å lete etter utvinnbare forekomster av et mineral, starter det gjerne med en geologisk kartlegging, der startpunktet ofte er. kartet med mineralregistreringer foretatt av NGU.
     – Det består av om lag 6000 registreringer, og det vil da være naturlig å begynne letingen i et område der det er registrert forekomster av det mineralet man er interessert i, sier Gautneb.
    – Deretter går man inn i området og gjør forskjellige typer undersøkelser med geofysiske metoder, der forskjellige målemetoder måler magnetisme og grunnens ledeevne, som forteller noe om bergartenes sammensetning, sier Gautneb.  Dersom dette er lovende, fortsetter arbeidet med kjerneboringer.
     – NGUs arbeid stanser ved de geofysiske undersøkelsene, boringer og detaljkartlegging av forekomstene er det private aktører som tar seg av, understreker Gautneb. 
    – Slik sett er det NGUs undersøkelser som legger grunnlaget, men det er privat industri som må «gå den siste milen, her er det viktig at offentlige og private interesser er klart adskilt, sier han. 

Men det er ikke bare å sette boret i grunnen. Norsk minerallov, som forvaltes av Direktoratet for mineralforvaltning, skiller mellom det som kalles statens mineraler og grunneiers mineraler.
    – Det er et skille mellom metaller med egenvekt over 5 og de lettere metallene med lavere egenvekt, sier Gautneb. Metaller med egenvekt over 5 er for eksempel gull, bly, jern og kobber. Disse er statens mineraler, og for disse kreves det en såkalt undersøkelsesrett, som man søker om fra direktoratet, mens leting etter grunneiers mineraler krever en avtale med grunneieren. 
    – Undersøkelsesretten for statens mineraler varer i maksimum sju år, og det betales en avgift til staten i denne perioden. Man har også en rapporteringsplikt for resultatene av letingen, sier Gautneb. 
    – De detaljerte reglene finner man på direktoratets hjemmesider. 
    Grunneiers mineraler kan man lete etter dersom man har en avtale. Der staten er grunneier, må man inngå en avtale med staten. 

Om kjerneboringene påviser drivverdige forekomster, må man søke om utvinningsrett, og her er det en rekke lover og regler som trer i kraft, blant annet Plan- og bygningsloven, miljøkrav og lignende. Dette kan være en omfattende prosess, og den tar tid.
    – Typisk kan det ta 17–18 år før en gruve kan settes i drift, noe som kan være en utfordring særlig dersom det er snakk om mineraler det er behov for på kortere sikt. Om man søker om utvidelse av eksisterende produksjonsområder, kan det gå raskere, sier Gautneb.
    For hobbygeologer er den gode nyheten at det ikke krever tillatelse å lete etter stein til samlingen. 
    – For å samle stein, trenger man ikke undersøkelsesrett. Skal man derimot vaske  gull  i elver og bekker,  såkalt alluvialt gull, er dette grunneiers mineral, og man må ha tillaltese selv om gull har egevekt srørren enn 5. Det er mange med interesse for geologi som er ute og samler mineraler og bergarter, og det er det altså anledning til, sier Gautneb, som gjerne vil understreke et viktig poeng når det gjelder geologiske forekomster og andre naturressurser.
    – Alle naturressurser, enten det gjelder mineraler, skog, vann eller vind, må utnyttes der de finnes. Man kan ikke flytte mineralforekomster eller vindressurser, de må utvinnes og utnyttes de der er, understreker Gautneb. 
    – Dette er helt nødvendige ressurser som danner grunnlaget for all teknologisk utvikling. Om man ikke ønsker utvinningen i sine egne nærområder, må man flytte til et annet sted med de samme type forekomster – og resultatet er da at man bare flytter miljøbelastningen til et annet område. Metaller og den forutgåede gruvedrift er ikke noe vi kan si nei til, da stanser samfunnet opp. Det er det viktig å ha i mente om man er skeptisk til gruvedrift, sier Gautneb avslutningsvis. 

Topbilde: Eksempler på borekjerner. Foto: NGU.