Kvikkleire – den farlige arven fra istiden

Da landet steg opp av havet etter siste istid, for ca. 10 000 år siden, ble leiren som hadde dannet seg på havbunnen, liggende igjen. Denne leiren kalles marin leire og kan over tid utvikle seg til kvikkleire. Kvikkleire kan være farlig – om man ikke vet hvor den er og hvordan den skal behandles. 

Kvikkleire er en leirtype som har den egenskapen at den plutselig kan bli flytende når den forstyrres, forteller Inger-Lise Solberg, som er forsker og fagansvarlig for kvikkleire ved Norges geologiske undersøkelse (NGU).  
    – Marin leire består av små partikler med en åpen struktur som holdes sammen av salt-ionene fra sjøvannet de ble avsatt i. Når tilstrekkelig mengde salt har blitt vasket ut av leiren, kan den kollapse hvis den forstyrres. Dette kan utløse skred, sier Solberg.   

Kvikkleire dannes som en følge av geologiske prosesser. Under istiden ble landet presset ned av de enorme ismassene, og da isen smeltet ble landet oversvømt av havet. Leire og andre fine partikler ble avsatt på sjøbunnen i en åpen struktur, og saltvannet skapte en sterk binding mellom partiklene. Da den marine leiren ble tørt land under landhevningen, og grunnvann gradvis erstattet saltvannet, ble bindingene mellom partiklene svakere. Denne utvaskingsprosessen, som kan ta flere tusen år, er det som omdanner vanlig marin leire til kvikkleire. Kvikkleire er i utgangspunktet fast og kan derfor være uproblematisk så lenge den ligger uforstyrret i grunnen. 
    – Det betyr at kvikkleire bare finnes i områder som var dekket av hav  etter isavsmeltingen, det vi kaller landarealer under den marine grensen, forteller Solberg. Marin grense varierer fra omtrent 0 meter over dagens havnivå på Jæren til ca. 220 meter over havet på Østlandet. I områder med kvikkleire kan skred utløses naturlig av erosjon i bekker og elver. Mange kvikkleireskred i nyere tid er imidlertid utløst av menneskelig aktivitet som for eksempel terrengendringer i form av graving og fylling. 
    – Da kollapser leiren, og siden vanninnholdet i leiren er høyt, blir den til en tynn suppe, sier Solberg.
    – Og det kan få katastrofale følger, noe vi dessverre opplever fra tid til annen, sier hun.
    Mange områder med kvikkleire er nokså flate og derfor attraktive for jordbruk og utbygging.
    – Når man skal bygge i områder med kvikkleire, er det viktig at det gjøres grundige undersøkelser, vurderinger og tiltak for å sikre stabil byggegrunn, sier Solberg. 
    – Heldigvis har vi metoder for å bygge sikkert i slike områder, enten ved topografiske tiltak som avlasting av terrenget eller støttefyllinger, eller ved at massene grunnforsterkes med kalksementstabilisering eller saltbrønner. Mange av metodene er effektive, men kostbare, sier hun.

Likevel kan det skje ulykker. Økt nedbør og avrenning som følge av klimaendringer, med tilhørende erosjon – altså at strømmende vann graver seg inn og endrer vektfordelingen i skråningene – kan utløse skred, som det vi så for noen år siden i Gjerdrum. Mye og langvarig regn kan øke poretrykket i leiren og forverre stabiliteten, noe som også kan øke faren for skred, sier Solberg.
    – NGU kartlegger løsmasser, deriblant marin leire, og deler informasjon om hvor det potensielt kan finnes kvikkleire med alle aktører i arbeidet med å hindre skred, blant annet NVE, kommuner, fylker, Statens vegvesen og Bane Nor, forteller Solberg.
    – Det å ha full oversikt over grunnforholdene, for eksempel hvor vi finner kvikkleire, er avgjørende når vi skal bygge ut samfunnet vårt – enten det dreier seg om boliger, skoler eller motorveier. Data om grunnforhold lagres i NADAG, den nasjonale databasen for grunnundersøkelser, som utvikles og driftes av NGU. NADAG er en sentral ressurs for alle som arbeider med planlegging og risikovurdering, sier Solberg. 
    – NGU bidrar med data og sin geologiske ekspertise slik at vi skal kunne bygge, bo og kjøre trygt i alle deler av landet vårt, sier Solberg avslutningsvis. 

Både hus og biler ble knust i kvikkleireskredet på Gjerdrum. Foto: Inger-Lise Solberg, NGU.